Inntauing – hva må dokumenteres 

Sak 201 – 10.05.2017

Nemnda presiserte prinsipielt at det er fjerningsselskapet som har bevisbyrden for at vilkårene for fjerning av kjøretøy etter parkeringsforskriften § 38.

Nemnda uttalte generelt at det må kreves at fjerningsselskapet fremlegger kopi av selve fjerningsvedtaket/fjerningsdokumentet og kopi av den skriftlige begjæringen som dokumenterer et eventuelt engasjement. Det bør også legges ved dokumentasjon på gjeldende skilt oppsatt på området, korrespondanse med klager, informasjon om kjøretøyet er utlevert. Eventuelle notater gjort under fjerningen eller under saksbehandlingen, samt uttalelse av betydning for saken kan være hensiktsmessig å fremlegge ved behandling i nemnda. 

Nemnda fant at forståelsen av fjerningsselskapets bevisbyrde er av prinsipiell betydning, og at dette kan legges til grunn av sekretariatet i fremtidige saker.

Vesentlig ulempe

Alminnelig nemndspraksis.

Sak 28023 – 20.09.2023
Kontrollsanksjonen ble ilagt i Revierstredet i Oslo.

Parkeringsforskriften § 38 regulerer fjerning av feilparkert motorvogn fra parkeringsplass. Bestemmelsens første ledd bokstav a-c lister i utgangspunktet opp tre kumulative vilkår som må være oppfylt for at fjerningen er rettmessig. I enkelte typetilfeller finnes det likevel unntak fra første ledd, jf. bestemmelsens andre, tredje og fjerde ledd.

Nemnda fant at kjøretøyet både stod parkert i strid med parkeringsvilkårene på strekningen og til hinder, slik at vilkårene i bestemmelsens første ledd bokstav a var oppfylt. Nemnda begrunnet dette med at strekningen var reservert ladbar varebil, noe kjøretøyet ikke oppfylte. Virksomheten har også forklart at bybetjenten mottok klage fra håndverkere på stedet om at de ikke kunne benytte plassene grunnet feilparkeringen. Nemnda fant derfor at det var nødvendig å fjerne kjøretøyet.

Skiltet kjøretøyet stod parkert i strid med var et offentlig trafikkskilt regulert i skiltforskriften. Fører kunne derfor kontakte kommunen på telefon eller besøke deres nettside ved informasjon om fjerningen. Klagers kone ble også informert på Digipost i etterkant av fjerningen om hvor kjøretøyet ble tauet inn. Nemnda fant derfor at vilkåret i bokstav c også var oppfylt.

Det omstridte vilkåret i saken, og som nemnda tok stilling til, var varslingskravet. Det står i parkeringsforskriften § 38 første ledd bokstav b at fører/eier av motorvogn skal være «forsøkt varslet (…)». Varslingskravet gjelder likevel ikke der varsling vil medføre «vesentlig ulempe», jf. bestemmelsens tredje ledd.

Virksomheten har forklart at de prøvde å finne bileiers telefonnummer på 1881, men at søket ikke ga treff. Dette er heller ikke bestridt av klager. Klager anførte imidlertid at bybetjenten valgte kjappeste løsning for seg selv, og at bybetjenten kunne kontaktet klagers kone (som er eier av kjøretøyet) på Digipost i forkant av fjerningen, slik at fjerningen kunne vært unngått. Klager har vist til at bybetjenten nådde henne på Digipost etter at bilen ble borttauet. 

Nemnda vurderte om det var til «vesentlig ulempe» for virksomheten å kontakte bileier på Digipost i forkant av fjerningen, slik at fjerningen på den måten kunne vært unngått.

Saksdokumentene viser at kontrollsanksjonen ble ilagt kl. 10:43 og at fjerningen ble foretatt kl. 12:13. Nemnda uttalte at den vanlige varslingsmetoden for betjentene, før en eventuell fjerning, er å søke opp
telefonnummeret til eier. Nemnda viste i den sammenheng til at søk på telefonnummer er den mest effektive måten for betjenten å forsøke å komme i kontakt med eier på. Nemnda uttalte videre at formålet med å varsle er hensikten med å få fjernet kjøretøyet fra stedet raskest mulig, og at eier/ fører ofte vil kunne flytte kjøretøyet fortere enn det virksomheten kan. Nemnda uttalte i den sammenheng at et brev til eier (Digipost) ikke er en kommunikasjonsform som egner seg til å varsle eier i forkant av en eventuell fjerning, ettersom man ikke kommer i kontakt med eier direkte og man følgelig ikke vet når brevet åpnes av mottaker. Virksomheten varslet eier etter ileggelse, jf. kravet i parkeringsforskriften § 39. At virksomheten benyttet
Digipost som kommunikasjonskanal etter ileggelsen fant nemnda at ikke hadde betydning for vurderingen av om vilkårene oppstilt i parkeringsforskriften § 38 var oppfylt før fjerningen faktisk ble gjennomført. Nemnda viste i den forbindelse til at hensynet med rask varsling før eventuell fjerning ikke gjør
seg gjeldende når fjerningen faktisk er utført.

På bakgrunn av det ovennevnte fant nemnda at det var til «vesentlig ulempe» for virksomheten å varsle eier via Digipost i forkant av fjerningen og begrunnet dette med hensynet med å få fjernet kjøretøyet raskets mulig. Nemnda kom frem til at vilkårene i parkeringsforskriften § 38 var oppfylt, slik at fjerningen var nødvendig og rettmessig.

Sak 20910 – 20.10.2021

Alminnelig nemndspraksis.

Nemnda bemerket at den avgjørende problemstillingen i saken var hvorvidt varsling i det foreliggende tilfellet var til «vesentlig ulempe» for virksomheten. Nemnd fant det i saken sannsynliggjort at de øvrige vilkårene for fjerning var oppfylt.

Det fremkommer av dokumentasjonen i saken at bilfører sitt telefonnummer ikke er tilgjengelig på 1881. Klager har forklart at telefonnummeret er registrert på hans arbeidsgiver, men at telefonnummeret hans er tilgjengelig i offentlig registre, herunder Mine sider hos Oslo kommune og Altinn. Videre har han forklart at hans telefonnummer kommer opp dersom man googler navnet hans. Nemnda uttalte at de undersøkelser som gjøres i forkant av fjerningen med hensyn til å oppdrive bilførers telefonnummer, avhenger av hvor prekært det er å fjerne kjøretøyet. Nemnda viste til at plassene i gaten er forbeholdt biler som tilhører Kriminalomsorgen, og at disse må være tilgjengelig for den reserverte gruppen hele tiden. Nemnda viste videre til at parkeringsvirksomheten i dette tilfellet hadde mottatt en konkret klage slik at det var nødvendig å fjerne kjøretøyet relativt raskt.

Formålet med kravet om å kontakte fører eller eier, er å få fjernet kjøretøyet fra stedet og at fører/eier ofte vil kunne flytte kjøretøyet raskere enn det virksomheten kan. Nemnda viste her til at tiden fra ileggelsestidspunktet frem til fjerningen rent faktisk ble foretatt, var på under 30 minutter. Da telefonnummeret til bileier ikke var tilgjengelig for betjenten ved søk på 1881, fant nemnda det sannsynliggjort at varsling her ville medføre «vesentlig ulempe» etter parkeringsforskriften § 38 tredje ledd.

Sak 17837 – 15.12.2020

Alminnelig nemndspraksis.

Nemnda bemerket at den avgjørende problemstillingen i saken var hvorvidt varsling i det foreliggende tilfelle var til «vesentlig ulempe» for virksomheten. Nemnda fant det i saken sannsynliggjort at de øvrige vilkårene for fjerning var oppfylt. Det fremkommer av sakens dokumenter at det var tale om en leasingbil.

Virksomheten har i saken forklart at det ved bruk av systemet som betjenten har tilgang til, Autosys, ikke er mulig å se hvem som er leasingtaker av kjøretøyet. Driftsleder for betjentene har på sin side tilgang til Infotorg der denne informasjonen fremkommer dersom leasingselskapet har registrert leasingtaker i motorvognregisteret. Det er videre anført at det på tidspunktet var flere feilparkerte kjøretøy og hvor det var behov for rask avklaring med hensyn til filminnspilling.

Det følger av sakens dokumentasjon at kjøretøyet ble ilagt kontrollsanksjon kl. 09:02 og at fjerningen fant sted kl. 10:40 den aktuelle dagen. Nemnda fastslo at det i foreliggende sak var registrert informasjon om leasingtaker i motorvognregistret. Nemnda la videre til grunn at det ikke ble gjort forsøk på å kontakte fører idet betjenten kun hadde fått informasjon om eier, leasingselskapet. Nemnda presiserte at det i forskriften er stilt en høy terskel for at vilkåret om varsling til fører/eier bortfaller. I det foreliggende tilfelle ville betjenten kunne ha innhentet informasjon om leasingtakeren ved ett ytterligere kontaktledd – gjennom driftsleder – som ikke avviker i stor grad fra det den informasjonsinnhenting betjenten normalt ville være nødt til å foreta.

Nemnda påpekte videre at tiden fra ileggelsestidspunktet, frem til fjerningen rent faktisk ble foretatt, var over 1,5 time. Etter nemndas syn vil ikke den øvrige situasjonen her kunne tas hensyn til all den tid informasjonen om fører var forholdsvis lett tilgjengelig. Nemnda viste også til at formålet med kravet om å kontakte fører eller eier, er hensikten om å få fjernet kjøretøyet fra stedet og at fører ofte vil kunne flytte kjøretøyet raskere enn det virksomheten kan. På denne bakgrunn fant nemnda det ikke sannsynliggjort at varsling her ville medføre «vesentlig ulempe», etter parkeringsforskriften § 38 tredje ledd. Dette selv om det også var flere kjøretøy som sto feilparkert og som måtte fjernes den aktuelle dagen. Nemnda bemerket at virksomheten i sin helhet må ses under ett ved vurderingen av om varslingen er til «vesentlig ulempe», og ikke bare om det er til vesentlig ulempe for betjenten som befinner seg på stedet.

29792 – 06.12.2023 – Eier må bære risikoen for at man ikke fikk kontakt da han sov

Alminnelig nemndspraksis.

Fjerningen ble foretatt i Maridalsveien 90 i Oslo.

Nemnda viste innledningsvis til at det var ilagt kontrollsanksjon og foretatt fjerning av kjøretøyet den aktuelle dagen. Tvisten i saken er hvorvidt fjerningen av kjøretøyet var rettmessig.

Parkeringsforskriften § 38 regulerer fjerning av feilparkert motorvogn fra parkeringsplass. Bestemmelsens første ledd inneholder et nødvendighetsvilkår for å fjerne, i tillegg til at bestemmelsen lister opp tre
kumulative vilkår som må være oppfylt for at fjerningen er rettmessig. I første ledd bokstav a fremgår det at motorvognen må stå parkert i strid med parkeringsvilkårene, samt stå til hinder. I bokstav b fremgår det at fører/eier må være forsøkt varslet og i bokstav c er det krav om at det skal stå informasjon på skilt eller annet om hvor fører kan innhente opplysninger om fjerningen. Det står imidlertid i bestemmelsens andre ledd at kravet om at kjøretøyet må stå til hinder i første ledd bokstav a ikke gjelder for fjerning
fra plass reservert for forflytningshemmede med parkeringstillatelse.

Det er ubestridt at kjøretøyet stod parkert på en HC-plass uten gyldig parkeringstillatelse. Kjøretøyet stod derfor i strid med parkeringsvilkårene på plassen, jf. første ledd bokstav a. Nemnda fant videre
det kun relevant å vurdere om vilkårene i parkeringsforskriften § 38 første ledd bokstav b og c var oppfylt før fjerningen ble foretatt. Bakgrunnen for at bestemmelses første ledd bokstav a om at kjøretøyet står til hinder ikke gjelder i disse typetilfellene, er fordi HC-plasser skal gis ekstra vern, samt at virksomhetene skal sørge for at slike oppstillingsplasser blir tilgjengelig for denne trafikantgruppen så snart som mulig.

Skiltet kjøretøyet stod parkert i strid med var et offentlig trafikkskilt regulert i skiltforskriften. Fører kunne derfor kontakte kommunen på telefon eller besøke deres nettside ved informasjon om fjerningen. Nemnda
fant derfor at vilkåret i bokstav c var oppfylt.

Det omstridte vilkåret i saken, og som nemnda tok stilling til, var varslingskravet. Det står i parkeringsforskriften § 38 første ledd bokstav b at fører/eier av motorvogn skal være «forsøkt varslet (…)».

Det er ubestridt at klager ble forsøkt varslet. Dette fremgår også av kommentar på inntauingsjournalen. Virksomheten v/bybetjenten fikk imidlertid ikke kontakt med eier ettersom det var midt på natten og han sov. Nemnda fant at varslingskravet i bestemmelsen var oppfylt. Nemnda viste til at håndhevelse av parkeringsreguleringer ikke er begrenset til dagtid. At eier sover på tidspunktet virksomheten forsøker å kontakte vedkommende er derfor et forhold eier bærer risikoen for.

Nemnda uttalte avslutningsvis at det ikke er relevant for saken at andre kjøretøyet har fått kontrollsanksjon uten at disse har blitt fjernet. Nemnda viste til at bilfører alltid må parkere i tråd med skilt og
anvisninger på stedet, og at aktsomhetsplikten er streng.

På bakgrunn av det ovennevnte kom nemnda frem til at bilfører ikke var tilstrekkelig aktsom ved parkeringen og at vilkårene i parkeringsforskriften § 38 var oppfylt. Nemnda fant derfor at fjerningen var
rettmessig.