«Motorvogn kan om nødvendig fjernes fra parkeringsplasser som omfattes av § 3 og tas i forvaring når følgende vilkår er oppfylt:
a) motorvognen står til hinder og i strid med vilkårene for parkering i eller i medhold av denne forskriften,
b) fører/eier av motorvognen er forsøkt varslet og ved kontakt gitt rimelig frist for selv å fjerne motorvognen og
c) det klart fremgår av skilt eller annet hvor føreren kan innhente opplysninger om fjerningen.

Kravet etter første ledd bokstav a om at motorvognen står til hinder gjelder ikke for fjerning fra plass reservert for forflytningshemmede med parkeringstillatelse.

Kravet etter første ledd bokstav b gjelder ikke der varsling vil medføre vesentlig ulempe.

Motorvognen kan, selv om vilkårene i første ledd ikke er oppfylt, fjernes når motorvognens registrerte eier har ubetalte kontrollsanksjoner fra samme virksomhet på over 6 000 kr.

Den som rekvirerer fjerning og den som forestår fjerning er begge ansvarlige for at vilkårene for fjerning er oppfylt.

Ved rettmessig fjerning av motorvogn skal virksomheten dekke dokumentert skade på motorvognen oppstått i forbindelse med fjerningen. Ved urettmessig fjerning av motorvogn, skal virksomheten dekke førers/eiers dokumenterte økonomiske tap som følge av fjerningen.

Dersom motorvogn tilbys flyttet når fjerning er igangsatt, men ikke fullført, kan ikke motorvognen fjernes. Kostnadene knyttet til fjerningen kan likevel kreves dekket».

Parkeringsforskriften § 38Fjerning av motorvogn

Fjerning av motorvogn

Inntauing – hva må dokumenteres 

Sak 201 – 10.05.17

Nemnda presiserte prinsipielt at det er fjerningsselskapet som har bevisbyrden for at vilkårene for fjerning av kjøretøy etter parkeringsforskriften § 38.

Nemnda uttalte generelt at det må kreves at fjerningsselskapet fremlegger kopi av selve fjerningsvedtaket/fjerningsdokumentet og kopi av den skriftlige begjæringen som dokumenterer et eventuelt engasjement. Det bør også legges ved dokumentasjon på gjeldende skilt oppsatt på området, korrespondanse med klager, informasjon om kjøretøyet er utlevert. Eventuelle notater gjort under fjerningen eller under saksbehandlingen, samt uttalelse av betydning for saken kan være hensiktsmessig å fremlegge ved behandling i nemnda. 

Nemnda fant at forståelsen av fjerningsselskapets bevisbyrde er av prinsipiell betydning, og at dette kan legges til grunn av sekretariatet i fremtidige saker.

Hvilken type fjerning nemnda kan behandle; parkeringsforskriften §§ 38, 42

Sak 3165 – 21.09.17

I den foreliggende saken fremgår det at området er privat, men at veien er åpen for alminnelig ferdsel. Nemnda påpekte imidlertid at det ikke tilbys vilkårsparkering på strekningen, og at kjøretøyet dermed ikke stod parkert på en vilkårsparkeringsplass som omfattes av § 3. Nemnda fant etter dette at fjerningen var foretatt med hjemmel i parkeringsforskriften § 42.

På bakgrunn av det ovenstående, viste nemnda til parkeringsforskriften § 45 tredje ledd, og uttalte prinsipielt at fjerning som er foretatt i medhold av § 42 faller utenfor nemndas kompetanse. Dette da det kun er kontrollsanksjoner ilagt etter § 36 og fjerningsvedtak etter § 38 som er nevnt i § 45 tredje ledd første punktum. Nemnda fant at tilfellet heller ikke omfattes av forskriften § 45 tredje ledd annet punktum.  

Sak 2524 – 23.11.17

Nemnda fant at spørsmålet i foreliggende sak er hvorvidt fjerningen er foretatt med hjemmel i parkeringsforskriften §§ 38 eller 42. Nemnda uttalte at hjemmelsgrunnlaget er avgjørende for den videre behandlingen, jf. parkeringsforskriften § 45 tredje ledd hvor det fremgår at parkeringsklagenemndas kompetanse begrenses til fjerning foretatt med hjemmel i § 38.

For å avgjøre spørsmålet, har nemnda sett på forskriftens virkeområde, jf. § 3, hvor det fremgår at forskriften gjelder for «vilkårsparkering av motorvogn eller tilhenger til motorvogn […] på veg åpen for alminnelig ferdsel». Det fremgår imidlertid av § 3 fjerde ledd andre punktum at «[f]orskriften gjelder heller ikke for områder med veiledende skilt og oppmerking som ikke håndheves».

Nemnda kom til at skiltingen på området faktisk håndheves, ved at kjøretøy som står i strid med skiltingen blir tauet bort. Nemnda kom til at forskriften gjelder det aktuelle området, jf. § 3, og at fjerningen dermed er foretatt i medhold av § 38.

 Det følger av parkeringsforskriften § 38 at motorvogn om nødvendig kan fjernes fra parkeringsplasser som omfattes av § 3 og tas i forvaring når følgende kumulative vilkår er oppfylt; motorvognen står til hinder og i strid med vilkårene for parkering i eller i medhold av parkeringsforskriften, fører/eier av motorvognen er forsøkt varslet og ved kontakt gitt rimelig frist for selv å fjerne motorvognen, og det klart fremgår av skilt eller annet hvor føreren kan innhente opplysninger om fjerningen.

Nemnda uttalte på prinsipielt grunnlag at alle vilkårene oppstilt i § 38 første ledd må være oppfylt for at fjerningen skal anses rettmessig. I foreliggende sak ble klager ikke forsøkt varslet og gitt rimelig frist for selv å fjerne motorvognen. 

Nemnda uttalte at kravet til varsling ikke gjelder der varsling vil medføre vesentlig ulempe, jf. § 38 tredje ledd. Nemnda fant det ikke sannsynliggjort at varsling i dette konkrete tilfellet ville medføre vesentlig ulempe, og kom til at vilkåret i § 38 første ledd ikke var oppfylt, og at fjerningen derfor var urettmessig. 

Nemnda viste endelig til § 38 sjette ledd, at virksomheten ved urettmessig fjerning av motorvogn skal dekke førers/eier dokumenterte økonomisk tap som følge av fjerningen. Klager har dokumentert økonomisk tap i forbindelse med den urettmessige fjerningen med kr 181,-. Erstatning og renter tilkjennes ikke.

Sak 17732 – 25.09.2020

Alminnelig nemndspraksis. Området var skiltet med privat skilt; «Privat område, Parkering kun tillatt for besøkende til borettslaget på merkede plasser. Området håndheves etter privatrettslige regler. Overtredelse kan medføre borttauing for eiers regning og risiko».

Nemnda fant at spørsmålet i foreliggende sak var hvorvidt fjerningen er foretatt med hjemmel i parkeringsforskriften § 38 eller § 42. Nemnda bemerket at hjemmelsgrunnlaget er avgjørende for hvorvidt Parkeringsklagenemnda har kompetanse til å vurdere saken etter parkeringsforskriften § 45 tredje ledd, jf. § 3. Det er bare fjerning etter § 38 som faller innunder nemndas kompetanse, ikke fjerning etter § 42. Dette følger av at § 42 er en «ordensmessig bestemmelse», og ikke en «sanksjon» som nevnt i § 3 annet ledd og § 45 tredje ledd annet punktum.

Det fremkommer av forskriften § 3 første ledd at dets virkeområde er begrenset til «vilkårsparkering av motorvogn eller tilhenger til motorvogn (…) på veg åpen for alminnelig ferdsel». Forskriften gjelder ikke for områder reservert for særskilte grupper, og der det ved privat skilting fremgår at parkering ikke tilbys for allmennheten, jf. § 3 annet ledd. Imidlertid vil forskriften kapittel 3, 8 og 9 gjelde dersom det «ilegges sanksjoner» på slike steder.

Nemnda presiserte at «sanksjoner» etter forskriften § 3 også må forstås som fjerning foretatt etter parkeringsforskriften § 38. Nemnda fant støtte for dette syn i kommentarutgave til parkeringsforskriften §§ 1-3 (Statens vegvesen, 2017). For at en fjerning skal falle under forskriften § 38, fant nemnda at fjerningen må fremstå som en håndhevingssanksjon på grunnlag av skiltede vilkår, herunder vilkårsparkering slik dette er definert i parkeringsforskriften § 2 bokstav a. Dersom den som forestår fjerningen foretar dette etter de vilkårene som er fastsatt i parkeringsforskriften § 38, vil fjerningen falle inn under nemndas kompetanse etter parkeringsforskriften § 45 tredje ledd.

I det aktuelle tilfellet har styret i saken opplyst at det fjernes få kjøretøy fra området, bare fra null til ett kjøretøy årlig. Fjerningen fremstår derfor ikke som noen fast håndhevingspraksis av de skiltede vilkårene. Det er videre ingen opplysninger i saken som taler for at fjerningen er begrunnet i parkeringsforskriften § 38, all den tid den er begrunnet i en ordensbestemmelse i borettslagets husordensregler. På denne bakgrunn fant nemnda at den aktuelle fjerningen må anses å være foretatt etter parkeringsforskriften § 42. Saken faller dermed utenfor nemndas kompetanse etter parkeringsforskriften § 45 tredje ledd, jf. § 3 annet ledd. Dette da det som nevnt bare er kontrollsanksjoner ilagt etter § 36 og fjerningsvedtak etter § 38 som faller inn under forskriftens virkeområde og derfor under nemndas kompetanse. Saken kan dermed ikke avgjøres av Parkeringsklagenemnda.

Nemnda bemerket for ordens skyld at fjerningshjemmelen etter parkeringsforskriften § 42 oppstiller en begrenset hjemmel for å utføre fjerning av kjøretøy. Herunder er det et vilkår at kjøretøyet er «plassert til fare for andre» eller at eier eller bruker av grunnen «utsettes for vesentlig skade eller ulempe», jf. første ledd bokstav a. Dersom det ikke er grunnlag for slik fjerning er både eier/bruker av grunnen og den som har forestått fjerningen solidarisk ansvarlige for bileiers økonomiske tap. En tvist vedrørende disse saksforholdene kan eventuelt tas opp i Forliksrådet.