«Motorvogn kan om nødvendig fjernes fra parkeringsplasser som omfattes av § 3 og tas i forvaring når følgende vilkår er oppfylt:
a) motorvognen står til hinder og i strid med vilkårene for parkering i eller i medhold av denne forskriften,
b) fører/eier av motorvognen er forsøkt varslet og ved kontakt gitt rimelig frist for selv å fjerne motorvognen og
c) det klart fremgår av skilt eller annet hvor føreren kan innhente opplysninger om fjerningen.

Kravet etter første ledd bokstav a om at motorvognen står til hinder gjelder ikke for fjerning fra plass reservert for forflytningshemmede med parkeringstillatelse.

Kravet etter første ledd bokstav b gjelder ikke der varsling vil medføre vesentlig ulempe.

Motorvognen kan, selv om vilkårene i første ledd ikke er oppfylt, fjernes når motorvognens registrerte eier har ubetalte kontrollsanksjoner fra samme virksomhet på over 6 000 kr.

Den som rekvirerer fjerning og den som forestår fjerning er begge ansvarlige for at vilkårene for fjerning er oppfylt.

Ved rettmessig fjerning av motorvogn skal virksomheten dekke dokumentert skade på motorvognen oppstått i forbindelse med fjerningen. Ved urettmessig fjerning av motorvogn, skal virksomheten dekke førers/eiers dokumenterte økonomiske tap som følge av fjerningen.

Dersom motorvogn tilbys flyttet når fjerning er igangsatt, men ikke fullført, kan ikke motorvognen fjernes. Kostnadene knyttet til fjerningen kan likevel kreves dekket».

Parkeringsforskriften § 38Fjerning av motorvogn

Fjerning av motorvogn

Inntauing – hva må dokumenteres 

Sak 201 – 10.05.17

Nemnda presiserte prinsipielt at det er fjerningsselskapet som har bevisbyrden for at vilkårene for fjerning av kjøretøy etter parkeringsforskriften § 38.

Nemnda uttalte generelt at det må kreves at fjerningsselskapet fremlegger kopi av selve fjerningsvedtaket/fjerningsdokumentet og kopi av den skriftlige begjæringen som dokumenterer et eventuelt engasjement. Det bør også legges ved dokumentasjon på gjeldende skilt oppsatt på området, korrespondanse med klager, informasjon om kjøretøyet er utlevert. Eventuelle notater gjort under fjerningen eller under saksbehandlingen, samt uttalelse av betydning for saken kan være hensiktsmessig å fremlegge ved behandling i nemnda. 

Nemnda fant at forståelsen av fjerningsselskapets bevisbyrde er av prinsipiell betydning, og at dette kan legges til grunn av sekretariatet i fremtidige saker.

Hvilken type fjerning nemnda kan behandle; parkeringsforskriften §§ 38, 42

Sak 3165 – 21.09.17

I den foreliggende saken fremgår det at området er privat, men at veien er åpen for alminnelig ferdsel. Nemnda påpekte imidlertid at det ikke tilbys vilkårsparkering på strekningen, og at kjøretøyet dermed ikke stod parkert på en vilkårsparkeringsplass som omfattes av § 3. Nemnda fant etter dette at fjerningen var foretatt med hjemmel i parkeringsforskriften § 42.

På bakgrunn av det ovenstående, viste nemnda til parkeringsforskriften § 45 tredje ledd, og uttalte prinsipielt at fjerning som er foretatt i medhold av § 42 faller utenfor nemndas kompetanse. Dette da det kun er kontrollsanksjoner ilagt etter § 36 og fjerningsvedtak etter § 38 som er nevnt i § 45 tredje ledd første punktum. Nemnda fant at tilfellet heller ikke omfattes av forskriften § 45 tredje ledd annet punktum.  

Sak 2524 – 23.11.17

Nemnda fant at spørsmålet i foreliggende sak er hvorvidt fjerningen er foretatt med hjemmel i parkeringsforskriften §§ 38 eller 42. Nemnda uttalte at hjemmelsgrunnlaget er avgjørende for den videre behandlingen, jf. parkeringsforskriften § 45 tredje ledd hvor det fremgår at parkeringsklagenemndas kompetanse begrenses til fjerning foretatt med hjemmel i § 38.

For å avgjøre spørsmålet, har nemnda sett på forskriftens virkeområde, jf. § 3, hvor det fremgår at forskriften gjelder for «vilkårsparkering av motorvogn eller tilhenger til motorvogn […] på veg åpen for alminnelig ferdsel». Det fremgår imidlertid av § 3 fjerde ledd andre punktum at «[f]orskriften gjelder heller ikke for områder med veiledende skilt og oppmerking som ikke håndheves».

Nemnda kom til at skiltingen på området faktisk håndheves, ved at kjøretøy som står i strid med skiltingen blir tauet bort. Nemnda kom til at forskriften gjelder det aktuelle området, jf. § 3, og at fjerningen dermed er foretatt i medhold av § 38.

 Det følger av parkeringsforskriften § 38 at motorvogn om nødvendig kan fjernes fra parkeringsplasser som omfattes av § 3 og tas i forvaring når følgende kumulative vilkår er oppfylt; motorvognen står til hinder og i strid med vilkårene for parkering i eller i medhold av parkeringsforskriften, fører/eier av motorvognen er forsøkt varslet og ved kontakt gitt rimelig frist for selv å fjerne motorvognen, og det klart fremgår av skilt eller annet hvor føreren kan innhente opplysninger om fjerningen.

Nemnda uttalte på prinsipielt grunnlag at alle vilkårene oppstilt i § 38 første ledd må være oppfylt for at fjerningen skal anses rettmessig. I foreliggende sak ble klager ikke forsøkt varslet og gitt rimelig frist for selv å fjerne motorvognen. 

Nemnda uttalte at kravet til varsling ikke gjelder der varsling vil medføre vesentlig ulempe, jf. § 38 tredje ledd. Nemnda fant det ikke sannsynliggjort at varsling i dette konkrete tilfellet ville medføre vesentlig ulempe, og kom til at vilkåret i § 38 første ledd ikke var oppfylt, og at fjerningen derfor var urettmessig. 

Nemnda viste endelig til § 38 sjette ledd, at virksomheten ved urettmessig fjerning av motorvogn skal dekke førers/eier dokumenterte økonomisk tap som følge av fjerningen. Klager har dokumentert økonomisk tap i forbindelse med den urettmessige fjerningen med kr 181,-. Erstatning og renter tilkjennes ikke.

Sak 16731 – 16.06.20

Det fremkommer av forskriften § 3 første ledd at dets virkeområde er begrenset til «vilkårsparkering av motorvogn eller tilhenger til motorvogn (…) på veg åpen for alminnelig ferdsel». Forskriften gjelder likevel ikke for områder reservert for særskilte grupper, og der det ved privat skilting fremgår at parkering ikke tilbys for allmennheten, jf. § 3 annet ledd. Imidlertid vil forskriften kapittel 3, 8 og 9 gjelde dersom det «ilegges sanksjoner» på slike steder.

I den foreliggende saken er det skiltet med parkering for besøkende med parkeringstillatelse til en konkret bostedsadresse. Parkering er således reservert for en særskilt gruppe ved privat skilting som ikke tilbys allmennheten. Det er også oppsatt parkeringsvilkår om 48 timer. Parkeringsvilkåret sanksjoneres imidlertid ikke med kontrollsanksjoner etter parkeringsforskriften § 36. Styret har samtidig informert om at det er foretatt to eller tre fjerninger totalt, som er gjort det siste kvartalet. Etter en konkret vurdering av de ovennevnte forhold fant nemnda at området ikke er omfattet av parkeringsforskriftens virkeområde etter forskriften § 3 annet ledd siste punktum.

På bakgrunn av det ovenstående fant nemnda at den aktuelle fjerningen var foretatt etter hjemmel i parkeringsforskriften § 42. Saken faller dermed utenfor nemndas kompetanse etter parkeringsforskriften § 45 tredje ledd, jf. § 3 annet ledd. Dette da det kun er kontrollsanksjoner ilagt etter § 36 og fjerningsvedtak etter § 38 som faller inn under forskriftens virkeområde og således nemndas kompetanse. Saken kan dermed ikke avgjøres av Parkeringsklagenemnda.

Nemnda bemerket for ordens skyld at fjerningshjemmelen etter parkeringsforskriften § 42 oppstiller en svært begrenset hjemmel for å utføre fjerning av kjøretøy som er ulovlig plassert på privat grunn. Herunder er det blant annet et vilkår at kjøretøyet er «plassert til fare for andre» eller at eier eller bruker av grunnen «utsettes for vesentlig skade eller ulempe», jf. første ledd bokstav a. Dersom det ikke er grunnlag for slik fjerning er både eier/bruker og den som har forestått fjerningen solidarisk ansvarlige for kjøretøyeiers økonomiske tap. En tvist vedrørende disse saksforhold kan undergis behandling ved domstolene, eller ved Forliksrådet.

Sak 17732 – 25.09.20

Alminnelig nemndspraksis. Området var skiltet med privat skilt; «Privat område, Parkering kun tillatt for besøkende til borettslaget på merkede plasser. Området håndheves etter privatrettslige regler. Overtredelse kan medføre borttauing for eiers regning og risiko».

Nemnda fant at spørsmålet i foreliggende sak var hvorvidt fjerningen er foretatt med hjemmel i parkeringsforskriften § 38 eller § 42. Nemnda bemerket at hjemmelsgrunnlaget er avgjørende for hvorvidt Parkeringsklagenemnda har kompetanse til å vurdere saken etter parkeringsforskriften § 45 tredje ledd, jf. § 3. Det er bare fjerning etter § 38 som faller innunder nemndas kompetanse, ikke fjerning etter § 42. Dette følger av at § 42 er en «ordensmessig bestemmelse», og ikke en «sanksjon» som nevnt i § 3 annet ledd og § 45 tredje ledd annet punktum.

Det fremkommer av forskriften § 3 første ledd at dets virkeområde er begrenset til «vilkårsparkering av motorvogn eller tilhenger til motorvogn (…) på veg åpen for alminnelig ferdsel». Forskriften gjelder ikke for områder reservert for særskilte grupper, og der det ved privat skilting fremgår at parkering ikke tilbys for allmennheten, jf. § 3 annet ledd. Imidlertid vil forskriften kapittel 3, 8 og 9 gjelde dersom det «ilegges sanksjoner» på slike steder.

Nemnda presiserte at «sanksjoner» etter forskriften § 3 også må forstås som fjerning foretatt etter parkeringsforskriften § 38. Nemnda fant støtte for dette syn i kommentarutgave til parkeringsforskriften §§ 1-3 (Statens vegvesen, 2017). For at en fjerning skal falle under forskriften § 38, fant nemnda at fjerningen må fremstå som en håndhevingssanksjon på grunnlag av skiltede vilkår, herunder vilkårsparkering slik dette er definert i parkeringsforskriften § 2 bokstav a. Dersom den som forestår fjerningen foretar dette etter de vilkårene som er fastsatt i parkeringsforskriften § 38, vil fjerningen falle inn under nemndas kompetanse etter parkeringsforskriften § 45 tredje ledd.

I det aktuelle tilfellet har styret i saken opplyst at det fjernes få kjøretøy fra området, bare fra null til ett kjøretøy årlig. Fjerningen fremstår derfor ikke som noen fast håndhevingspraksis av de skiltede vilkårene. Det er videre ingen opplysninger i saken som taler for at fjerningen er begrunnet i parkeringsforskriften § 38, all den tid den er begrunnet i en ordensbestemmelse i borettslagets husordensregler. På denne bakgrunn fant nemnda at den aktuelle fjerningen må anses å være foretatt etter parkeringsforskriften § 42. Saken faller dermed utenfor nemndas kompetanse etter parkeringsforskriften § 45 tredje ledd, jf. § 3 annet ledd. Dette da det som nevnt bare er kontrollsanksjoner ilagt etter § 36 og fjerningsvedtak etter § 38 som faller inn under forskriftens virkeområde og derfor under nemndas kompetanse. Saken kan dermed ikke avgjøres av Parkeringsklagenemnda.

Nemnda bemerket for ordens skyld at fjerningshjemmelen etter parkeringsforskriften § 42 oppstiller en begrenset hjemmel for å utføre fjerning av kjøretøy. Herunder er det et vilkår at kjøretøyet er «plassert til fare for andre» eller at eier eller bruker av grunnen «utsettes for vesentlig skade eller ulempe», jf. første ledd bokstav a. Dersom det ikke er grunnlag for slik fjerning er både eier/bruker av grunnen og den som har forestått fjerningen solidarisk ansvarlige for bileiers økonomiske tap. En tvist vedrørende disse saksforholdene kan eventuelt tas opp i Forliksrådet.

Vesentlig ulempe

Sak 20910 – 20.10.21

Alminnelig nemndspraksis.

Nemnda bemerket at den avgjørende problemstillingen i saken var hvorvidt varsling i det foreliggende tilfellet var til «vesentlig ulempe» for virksomheten. Nemnd fant det i saken sannsynliggjort at de øvrige vilkårene for fjerning var oppfylt.

Det fremkommer av dokumentasjonen i saken at bilfører sitt telefonnummer ikke er tilgjengelig på 1881. Klager har forklart at telefonnummeret er registrert på hans arbeidsgiver, men at telefonnummeret hans er tilgjengelig i offentlig registre, herunder Mine sider hos Oslo kommune og Altinn. Videre har han forklart at hans telefonnummer kommer opp dersom man googler navnet hans. Nemnda uttalte at de undersøkelser som gjøres i forkant av fjerningen med hensyn til å oppdrive bilførers telefonnummer, avhenger av hvor prekært det er å fjerne kjøretøyet. Nemnda viste til at plassene i gaten er forbeholdt biler som tilhører Kriminalomsorgen, og at disse må være tilgjengelig for den reserverte gruppen hele tiden. Nemnda viste videre til at parkeringsvirksomheten i dette tilfellet hadde mottatt en konkret klage slik at det var nødvendig å fjerne kjøretøyet relativt raskt.

Formålet med kravet om å kontakte fører eller eier, er å få fjernet kjøretøyet fra stedet og at fører/eier ofte vil kunne flytte kjøretøyet raskere enn det virksomheten kan. Nemnda viste her til at tiden fra ileggelsestidspunktet frem til fjerningen rent faktisk ble foretatt, var på under 30 minutter. Da telefonnummeret til bileier ikke var tilgjengelig for betjenten ved søk på 1881, fant nemnda det sannsynliggjort at varsling her ville medføre «vesentlig ulempe» etter parkeringsforskriften § 38 tredje ledd.

Sak 17837 – 15.12.20

Alminnelig nemndspraksis.

Nemnda bemerket at den avgjørende problemstillingen i saken var hvorvidt varsling i det foreliggende tilfelle var til «vesentlig ulempe» for virksomheten. Nemnda fant det i saken sannsynliggjort at de øvrige vilkårene for fjerning var oppfylt. Det fremkommer av sakens dokumenter at det var tale om en leasingbil.

Virksomheten har i saken forklart at det ved bruk av systemet som betjenten har tilgang til, Autosys, ikke er mulig å se hvem som er leasingtaker av kjøretøyet. Driftsleder for betjentene har på sin side tilgang til Infotorg der denne informasjonen fremkommer dersom leasingselskapet har registrert leasingtaker i motorvognregisteret. ​Det er videre anført at det på tidspunktet var flere feilparkerte kjøretøy og hvor det var behov for rask avklaring med hensyn til filminnspilling.

Det følger av sakens dokumentasjon at kjøretøyet ble ilagt kontrollsanksjon kl. 09:02 og at fjerningen fant sted kl. 10:40 den aktuelle dagen. Nemnda fastslo at det i foreliggende sak var registrert informasjon om leasingtaker i motorvognregistret. Nemnda la videre til grunn at det ikke ble gjort forsøk på å kontakte fører idet betjenten kun hadde fått informasjon om eier, leasingselskapet. Nemnda presiserte at det i forskriften er stilt en høy terskel for at vilkåret om varsling til fører/eier bortfaller. I det foreliggende tilfelle ville betjenten kunne ha innhentet informasjon om leasingtakeren ved ett ytterligere kontaktledd – gjennom driftsleder – som ikke avviker i stor grad fra det den informasjonsinnhenting betjenten normalt ville være nødt til å foreta.

Nemnda påpekte videre at tiden fra ileggelsestidspunktet, frem til fjerningen rent faktisk ble foretatt, var over 1,5 time. Etter nemndas syn vil ikke den øvrige situasjonen her kunne tas hensyn til all den tid informasjonen om fører var forholdsvis lett tilgjengelig. Nemnda viste også til at formålet med kravet om å kontakte fører eller eier, er hensikten om å få fjernet kjøretøyet fra stedet og at fører ofte vil kunne flytte kjøretøyet raskere enn det virksomheten kan. På denne bakgrunn fant nemnda det ikke sannsynliggjort at varsling her ville medføre «vesentlig ulempe», etter parkeringsforskriften § 38 tredje ledd. Dette selv om det også var flere kjøretøy som sto feilparkert og som måtte fjernes den aktuelle dagen. Nemnda bemerket at virksomheten i sin helhet må ses under ett ved vurderingen av om varslingen er til «vesentlig ulempe», og ikke bare om det er til vesentlig ulempe for betjenten som befinner seg på stedet.