Saksomkostninger
Parkeringsforskriften § 52 (6) første punkt: «Nemnda kan i spesielle tilfeller der klager skriftlig har krevet dekning av nødvendige saksomkostninger, pålegge den innklagede virksomheten å dekke dette.
Generell informasjon fra sekretariatet
Etter nemndas faste praksis er det lagt til grunn en høy terskel for at det skal ilegges saksomkostninger i den enkelte sak. Årsaken til dette er at behandling hos Parkeringsklagenemnda er lagt opp til en
forbrukervennlig klageprosess, slik at det i utgangspunktet ikke skal være behov for at klageren benytter seg av f.eks. rettshjelp. Dersom det skal ilegges saksomkostninger til klageren, er det stilt krav til at disse må ha
vært nødvendige, og det må foreligge et «spesielt tilfelle». Terskelen er enda høyere for at klageren skal pålegges å betale parkeringsvirksomhetens saksomkostninger («helt unntaksvis»).
Partene bærer som utgangspunkt egne saksomkostninger tilknyttet behandling av saken. Parkeringsvirksomheten pålegges å betale bidrag til Parkeringsklagenemnda for behandling av saken, jf. forskrift om brukerfinansiering av Parkeringsklagenemnda.
Hovedregel:
Sak 15219 – 27.02.2020
Det fremgår av parkeringsforskriften § 52 fjerde ledd, at nemnda kan pålegge innklaget virksomhet å dekke klagers nødvendige saksomkostninger i spesielle tilfeller, der klager har krevet dette.
Etter parkeringsforskriften stilles det krav til at saksomkostningene må ha vært nødvendige, og at det foreligger et spesielt tilfelle. Nemnda viste til høringsnotatet fra 2014, hvor det fremgår:
«Nemndsbehandling skal være et lavterskeltilbud, og hvor den økonomiske risikoen for den enkelte i stor grad skal være knyttet til den ilagte sanksjonen og de ressurser man vil benytte på sin egen behandling i
nemnda. Selv om man taper en sak skal man derfor i alminnelighet ikke risikere å måtte betale motpartens sakskostnader». Videre; «Det er likevel vurdert å være hensiktsmessig å gi nemnda mulighet til å kunne pålegge sakskostnader i enkelte særlige unntakstilfeller. Dette er ment som en sikkerhetsventil som skal kunne benyttes overfor aktører som klart misbruker klageordningen. Terskelen for å ilegge sakskostnader skal derfor være høy».
Nemnda viste til at parkeringsforskriften har som hensikt å legge opp til en forbrukervennlig klageprosess, slik at det i utgangspunktet ikke skal oppstå et behov for den enkelte klager å benytte seg av rettshjelp. Nemnda viste også at det er gratis for den enkelte å fremme klage over ilagt kontrollsanksjon til Parkeringsklagenemnda. Innklaget virksomhet betaler derimot gebyr for behandling av saker.
Sak 33830 – 29.11.2024
Nemnda viste videre til at klager, i alminnelighet, må finne seg i å dekke egne kostnader forbundet med klagen. I forarbeidene til tvisteloven, Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 448 heter det at det «ikke [skal] være kurant for en part å få tilkjent sakskostnader for eget arbeid i anledning saken. En part må som et utgangspunkt finne seg i å bruke tid og arbeid på sine forretningsmessige og private affærer, også om de leder til rettstvist, uten at kostnadene kan belastes andre, jf. Ot.prp. nr. 30 (1972–1973) s. 14», jf. Rt-1999-1422. Nemnda fant også støtte for sin vurdering i et høringsnotat fra 2014 om parkeringsordningen. Her står det blant annet under punkt 23.17.3 «Nærmere om saksomkostninger» på s. 158 dette: «Nemndsbehandling skal være et lavterskeltilbud, og hvor den økonomiske risikoen for den enkelte i stor grad skal være knyttet til den ilagte sanksjonen og de ressurser man vil benytte på sin egen behandling i nemnda».
Sak 3264 – 23.10.2017
Bilfører har fremmet krav om dekning av saksomkostninger etter parkeringsforskriften § 52 fjerde ledd. Nemnda uttalte prinsipielt at det normalt ikke skal ilegges saksomkostninger, og at muligheten til å pålegge virksomheten betaling av saksomkostninger er begrenset til «spesielle tilfeller». Nemnda kom til at det i denne saken ikke var tale om et slikt spesielt tilfelle.
Nemndas praksis:
Nemnda har i flere saker behandlet krav om saksomkostninger fra klageren. Vi viser blant annet til sak 12355, sak 15026, sak 13848 og sak 15219. Disse sakene utgjør en fast nemndspraksis.
Saksomkostninger
Parkeringsforskriften § 52 (6) annet pkt.: Helt unntaksvis kan klageren pålegges å dekke nødvendige sakskostnader for virksomheten.
Generell informasjon fra sekretariatet
Etter nemndas faste praksis er det lagt til grunn en høy terskel for at det skal ilegges saksomkostninger i den enkelte sak. Årsaken til dette er at behandling hos Parkeringsklagenemnda er lagt opp til en
forbrukervennlig klageprosess, slik at det i utgangspunktet ikke skal være behov for at klageren benytter seg av f.eks. rettshjelp. Dersom det skal ilegges saksomkostninger til klageren, er det stilt krav til at disse må ha
vært nødvendige, og det må foreligge et «spesielt tilfelle». Terskelen er enda høyere for at klageren skal pålegges å betale parkeringsvirksomhetens saksomkostninger («helt unntaksvis»).
Partene bærer som utgangspunkt egne saksomkostninger tilknyttet behandling av saken. Parkeringsvirksomheten pålegges å betale bidrag til Parkeringsklagenemnda for behandling av saken, jf. forskrift om brukerfinansiering av Parkeringsklagenemnda.
Samtlige saker nedenfor utgjør alminnelige nemndspraksis
I sak 15101 og 13847 krevde parkeringsvirksomheten saksomkostninger. Det ble ikke gitt medhold i dette kravet, med henvisning til den høye terskelen, hvor det ble særlig vist til at dette er en sikkerhetsventil som skal kunne benyttes overfor aktører som «klart misbruker» klageordningen.
Dokumentfalsk
Sak 32607 – 20.09.2024 – Manglende gyldig betaling. Feil takstsone. Saksomkostninger.
Det omstridte i saken er om hvorvidt det forelå en gyldig betaling på tidspunktet for kontroll. Klager har anført at han har registrert og betalt for parkering i EasyPark. Parkeringsvirksomheten har på sin side
anført at det ikke forelå gyldig registrering for kjøretøyet, og at den fremlagte kvitteringen er forfalsket.
Etter en konkret vurdering fant nemnda at virksomheten har sannsynliggjort at klagers fremlagte betalingsbekreftelse ikke er ekte. Nemnda viste til dokumentasjonen virksomheten har fremlagt som støtter dette. Nemnda fant det etter dette sannsynliggjort at det ikke var betalt avgift for kjøretøyet da kontrollsanksjonen ble ilagt, og at kjøretøyet var parkert i strid med parkeringsforskriften § 31 andre ledd. Nemnda fant også at klager kunne bebreides for dette, og at kontrollsanksjonen dermed var rettmessig
ilagt, jf. parkeringsforskriften § 36.
Parkeringsvirksomheten har bedt om at nødvendige saksomkostninger dekkes av klager.
Nemnda viste til at det som utgangspunkt skal være gratis for den enkelte forbruker å fremme klager på ilagt kontrollsanksjon. Nemnda fant imidlertid at klager i dette tilfellet har misbrukt klageordningen, da han
ved en bevisst handling har endret kvitteringen for betalt parkeringsavgift for å fremstille kontrollsanksjonen som uriktig. Han forsøkte på denne måten bevisst å forlede virksomheten og deretter Parkeringsklagenemnda. Parkeringsvirksomheten betaler et gebyr til Parkeringsklagenemnda for
behandling av saker på 500 kroner. Nemnda uttalte at i saker der klager misbruker klageordningen på en slik måte som i dette tilfellet, er det grunnlag for at klager pålegges å dekke disse kostnadene. Etter en samlet vurdering fant nemnda etter dette at beløpet på 500 kroner er «nødvendige sakskostnader» for
virksomheten, og klager pålegges å dekke virksomhetens kostnader for påklaget sak til nemnda, jf. parkeringsforskriften § 52 sjette ledd siste setning.
Sak 16796 –20.08.2020
Nemnda viste til at det som utgangspunkt skal være gratis for den enkelte forbruker å fremme klager på ilagt kontrollsanksjon. Nemnda fant imidlertid at klager i dette tilfellet har misbrukt klageordningen, da han
ved en bevisst handling har endret kvitteringen for betalt parkeringsavgift for å fremstille kontrollsanksjonen som uriktig. Han forsøkte på denne måten bevisst å forlede virksomheten, og deretter Parkeringsklagenemnda. Nemnda viste imidlertid til at behandling i nemnda skal være et lavterskeltilbud, hvor den økonomiske risikoen for den enkelte i stor grad skal være knyttet til den ilagte sanksjonen og de ressurser man vil benytte på sin egen behandling i nemnda. Nemnda fant at virksomheten må påregne en del saksbehandling i saker hvor det kan være tvil rundt elektronisk registrering og dokumentasjon i
forbindelse med dette, men la til grunn at virksomheten har sannsynliggjort at det er benyttet mer tid i denne saken enn normalt i slike saker. Nemnda fant imidlertid ikke at virksomheten har sannsynliggjort kostnader knyttet til dette utover selve saksbehandlingen.
Nemnda viste imidlertid til at parkeringsvirksomheten betaler et gebyr til Parkeringsklagenemnda for behandling av saker pålydende 500 kroner. Nemnda fant at i saker der klager misbruker klageordningen på en slik måte som i det foreliggende tilfellet, er det grunnlag for at klager pålegges å dekke disse kostnadene. Etter en samlet vurdering fant nemnda etter dette at beløpet på 500 kroner er «nødvendige sakskostnader» for virksomheten og klager pålegges å dekke virksomhetens kostnader for påklaget sak til nemnda,
jf. parkeringsforskriften § 52 fjerde ledd.
Sak 22554 – 24.03.2022
Sekretariatets merknad: Klager hadde fremlagt en parkeringsbekreftelse for betaling med EasyPark, men EasyPark uttalte at denne ikke stemte med deres system. Parkerings ID på klages bekreftelse tilhørte en
annen betaling noen dager senere, der beløp og klokkeslett var det samme, men at altså datoen var endret til å passe med da kontrollsanksjonen ble ilagt noen
dager tidligere.
Nemnda viste til at det som utgangspunkt skal være gratis for den enkelte forbruker å fremme klager på ilagt kontrollsanksjon. Nemnda fant imidlertid at klager i dette tilfellet har misbrukt klageordningen, da han
ved en bevisst handling har endret kvitteringen for betalt parkeringsavgift for å fremstille kontrollsanksjonen som uriktig. Han forsøkte på denne måten bevisst å forlede virksomheten og deretter Parkeringsklagenemnda. Parkeringsvirksomheten betaler et gebyr til Parkeringsklagenemnda for
behandling av saker på 500 kroner. Nemnda uttalte at i saker der klager misbruker klageordningen på en slik måte som i dette tilfellet, er det grunnlag for at klager pålegges å dekke disse kostnadene. Etter en samlet vurdering fant nemnda etter dette at beløpet på 500 kroner er «nødvendige sakskostnader» for
virksomheten, og klager pålegges å dekke virksomhetens kostnader for påklaget sak til nemnda, jf. parkeringsforskriften § 52 fjerde ledd.
Flere påklagde kontrollsanksjoner
Sak 20728 -14.09.2021
Virksomheten har vist til at han er ilagt tre kontrollsanksjoner på samme plass og forhold. Virksomheten forklarte at klager ved å ignorere vilkårene for parkering, for deretter å klage inn alle 3 sakene
til Parkeringsklagenemnda bevisst har påført dem ekstrakostnader, på tross av at det utfra klagesvar og vilkår måtte oppfattes som at sakene sannsynligvis ikke ville føre frem.
Det følger av parkeringsforskriften § 52 fjerde ledd andre punktum at nemnda helt unntaksvis kan pålegge klageren å dekke nødvendige sakskostnader for virksomheten. Det er i høringsnotatet presisert at nemndas
mulighet til å kunne pålegge sakskostnader er ment som en sikkerhetsventil, som kun skal kunne benyttes overfor aktører som klart misbruker klageordningen. Nemnda viste til at det i høringsnotatet er lagt opp til at det er en lav klageterskel, som igjen fører til at terskelen for hva som anses som et misbruk
av klageordningen vil være høy. Nemnda uttalte at misbrukstilfellene bør begrenses til «innholdsløse» klager, dokumentforfalskning, bevisst trenering av saken fra klagers side, eller i tilfeller hvor klager allerede har fått avslag av Parkeringsklagenemnda under de samme premisser.
Nemnda kunne ikke se at det i dette tilfellet var tale om et misbruk av klageordningen. Nemnda påpekte at grunnlaget for klagen synes å være begrunnet i manglende parkeringsmulighet og hvor klageren ønsker å prøve rimeligheten av dette. Selv om klager har anført en rekke forhold som etter nemndas syn ikke har betydning for om kontrollsanksjonen er rettmessig ilagt, finner nemnda likevel at det er tale om et tilfelle der klager reelt sett bestrider rimeligheten av kontrollsanksjonen basert på de forhold han har
forklart. Nemnda viste videre til at det er presisert at klager kun kan klage på en kontrollsanksjon per registrering, og at dersom det skal klages på flere kontrollsanksjoner må disse registreres hver for seg. Nemnda kunne etter dette ikke se at det forhold at klager hadde klagd på alle tre kontrollsanksjonen var et misbruk. Det forhold at klagene kommer samtidig eller med et tidsintervall, kunne etter
nemndas syn ikke få avgjørende betydning i denne sammenheng, all den tid saksforholdet ikke tidligere var behandlet av nemnda.
Sak 33274 – 28.11.2024 – Saksomkostninger ikke tilkjent under sterk tvil
Klager har delvis begrunnet klagen med: «Siden jeg fikk avslag på min klage så har jeg sendt inn til klagenemnda, det er en glede å vite at dette koster dere penger».
Nemndas flertall, nemndas nestleder og Forbrukerrådets representant, fant etter en konkret vurdering at det ikke var grunnlag for å pålegge klager å dekke nødvendige sakskostnader i dette tilfellet. Flertallet viste til at det som utgangspunkt skal være gratis for den enkelte forbruker å fremme klager på ilagt kontrollsanksjon. Det er lagt opp i høringsnotatet til at det skal være en lav klageterskel, som igjen fører til at terskelen for hva som anses som et misbruk av klageordningen vil være høy. Nemndas nestleder bemerket likevel at dette tilfellet ligger helt i grenseland for når saksomkostninger bør tilkjennes, og hun var derfor i sterk tvil med hensyn til saksomkostningsspørsmålet.
Nemndas mindretall, bransjens representant, dissenterte i spørsmålet om saksomkostninger, da klagers håndtering av bevis i saken etter hans syn hadde vanskeliggjort saken unødig, og bar preg av sjikane. Mindretallet mente derfor unntaksbestemmelsen i parkeringsforskriften § 52 burde komme til anvendelse og at klager burde dekke sakskostnadene virksomheten må betale for behandling av sak i Parkeringsklagenemnda.